Nå er ikke jeg utdannet barnepsykolog eller noe som ligner i de baner, og temaet er absolutt et de lærde strides om. Denne artikkelen er vinklet fra mine egne erfaringer, fra jeg selv begynte med Jiu-Jitsu som en spe liten tass av en 9åring viss foreldre hadde sett seg lei av å bli pirket på til enhver tid av de andre barna.
De aller fleste barns første møte med kampsport, er via TV’n. Jeg var intet unntak fra dette, og de originale Karate-Kid filmene med Ralph Maccchio i hovedrollen og ikoniske Pat Morita som læremesteren Miyagi stod høyt i kurs på 80-tallet.
Miyagi og Daniel-San
Når vi er inne på emnet barn og kampsport, så er dette et bredt spekter. Jeg er sikker på at det kan skrives tykke bøker og det vil fremdeles være aspekter som ikke er berørt rundt essensen av del hele. Men jeg skal moderere meg selv i hvor bredt jeg vinkler denne artikkelen og heller være mer direkte. Ja faktisk så direkte å si at kampsport er DEN beste sporten et barn kan holde på med!
Den beste sporten?
Hovmod står for fall, men hør meg ut, for det er ikke uten grunn jeg sier dette!
All sport er bra for barn (og voksne), så hva finner vi i kampsport som er så unikt at det er den beste sporten. Svaret er rimelig enkelt. I ingen annen sport, finner man et så systematisk konsept for å bygge selvtillit. En nøkkel egenskap absolutt ALLE kan ha godt av å ha, helst for mye enn for lite. Joda, man bygger selvtillit i mange andre sporter, men langt i fra på samme måte.
Ta fotball for eksempel, som er en stor “konkurrent” i alle fall for guttene, man bygger kondisjon, ferdigheter, og samarbeid. Men hvor er selvsikkerheten? Trenere hyler og skriker på deg fordi du var uheldig og bommet på målet, eller kanskje trenere hyler og skriker på noen andres barn, fordi de klarte å drible deg, og du står der og lurer på hva som skjedde. Joda, en målscoorer i verdensklasse må ha selvsikkerhet i hvert eneste skudd han eller hun leverer, men sist jeg telte, er det 11 spillere på banen, og kun noen få er oppe og lusker ved mål.
I kampsport lærer man å bli et sterkt enkelt individ, som kan forsvare seg selv og andre, i en presset situasjon der behovet melder seg. Den gradvise oppbyggingen med beltegrader og ferdighets prøver, gir gradvis og metodisk en boost i moral og troen på seg selv.
I kampsport får man veldig tidlig respekt for de andre man trener sammen med, instruktører, og på sikt, andre utøvere av andre stilarter. Denne respekten kommer naturlig i tråd med at forståelsen for at ingen ting kommer gratis. Hver eneste grad er fortjent!
Mobbing, en pandemi vi alle har en viss kjennskap til!
Nå skal jeg ikke gå i detaljer, men heller støtte meg til Folkehelseinstituttet sine data vedrørende fakta om mobbing.
Det er om lag 80 000 (13,3 prosent) av elevene i grunnskolen som er involvert i mobbing, hvis man inkluderer både de som mobber og de som mobbes (Olweus & Breivik, 2015). Anslagene viser at i tillegg til 50 000 (8,3 prosent) som bare er mobbeofre, er det 17 000 (2,8 prosent) som bare er mobbere og 13 000 (2,2 prosent) som er begge deler (mobbeoffer-mobber).http://www.fhi.no/tema/psykisk-helse/mobbing
I motsetning til all annen sport, så lærer man i en kampsport variasjon å forsvare seg selv i utstrakt grad. Jeg nevnte innledning vis at mine foreldre valgte for meg at jeg skulle begynne med kampsport, et valg både de og jeg har vert ekstremt glade for i etterkant, av så utrolig mange årsaker.
En nevneverdig årsak er, de slemme gutta i skolegården, lærte fort at det å være fysisk ovenfor meg var en konfrontasjon de kom til å tape, så da var det mye lettere å plage andre. Det de da lærte, var at det samme problemet de hadde uka før (jeg), fremdeles var et problem, fordi jeg stod der og forsvarte mine venner. Jeg var sikker på meg selv, mine ferdigheter og mitt syn på rettferd.
Om vi ser litt på hva som jeg mener er typiske trekk på en mobber.
- Makt overtak, det være enten fysisk (ofte) eller psykisk (sjeldent). Dog, det fysiske kan fort henspeile over til det psykiske.
- Ønske/behov for å påføre noe/noen skade.
- Gjentagelse
Ved å fjerne punkt 1, faller 2 og 3 fort bort. Jeg som far, kan gjøre pent lite med de barn som allerede er mobbere. Det er synd på dem, på deres egen måte, men det jeg kan gjøre er å styrke mine barn fra å bli et offer. Med å gi mine barn overtaket, både fysisk (evnen til å forsvare seg selv) og psykisk (kunnskapen om når man kan forsvare seg og når man skal la være), så vil en mobber komme til kort på punkt 1. Punkt 2 kan i aller høyeste grad fremdeles være tilstede, men en mobber velger ofte sine ofre med omhu. En som ikke kan forsvare seg selv, en som ikke kan stå opp for seg selv…. En som ikke har trent kampsport!
Så langt som det er mulig, håper jeg at mine barn unngår fysisk konfrontasjon, men jeg er betrygget i å vite at de kan forsvare seg ved behov.
Beklageligvis har behovet vært tilstede…
Artikkelen er skrevet av:
Dag Philip Lango Thorbjørnsen