Det er lett og tenke seg at “Karate er Karate”, særlig om enn er ny til sporten og ikke har gjort seg noe særlig formening om dette. Jeg vet at jeg ikke gjorde det da jeg først begynte.
Det er ganske mange forskjeller faktisk mellom tradisjonell Japansk Karate og Okinawa Karate, og her er en liten forklaring på noen av forskjellene og hvorfor.
Høyere stillinger.
I Okinawa Karate står man generelt mye høyere enn i andre stilarter. Hvorfor gjør man det, og hva er riktig? Vell, hva som er riktig er opp til stilart og Sensei og bestemme, men forklaringen til hvorfor man står høyere er ganske enkelt. Det er mer naturlig, enn å stå dypt nede. I tillegg kan den dype stillingen ødelegge ledd, spesielt knær om dem gjøres feil over mange år, dette er ikke et problem i Okinawa Karate.
For å sette ting litt i perspektiv, så kan en zenkutsu dachi skille så mye som halve legnden i Okinawa kontra tradisjonell stil.
 |
 |
| En tradisjonell karate Zenkutsu bens stilling, som er dypere enn Okinawa Karate. | Okinawa type Zenkutsu ben stilling. |
Noen har en formening om at den dype stillingen er med på å styrke lår/ben muskler, men dette er ikke hensikten med stillingen. Den skal være rask og smidig og bevege seg i, noe den dype “gangen” skaper problemer med, da man også må løfte hele kroppen sin mye mer enn ønskelig for å kunne levere et raskt angrep. Man kan heller ikke benytte den naturlige g-kraften ved å lene seg fremover for at resten av kroppen skal følge etter, man står rett og slett for dypt til å kunne utnytte denne metoden av bevegelse. Ved å “lene” seg inn i bevegelsen, bruker man mindre energi, og man har mer å gå på.
Ikke en sport, men en livsstil.
Vi bruker ofte betegnelsen kampsport om karate, og i Norge er nok dette helt riktig. Men på Okinawa ser dem ikke på karate som en sport, men som en livsstil. Her er det så gjennomsyret i hele levemåten at det ikke kan betegnes som sport. For å gjøre en lengre leksjon om karate kort, så var det mye som endret på seg da Okinawa Karate ble introdusert til øvrig deler av Japan. For eksempel så ble ting endret på for å tilpasse massene og undervisning i mang tall. Det ble også lagt til en hel rekke nye kata og begrep som kumite og kamp for å gjøre den nye stilen mer appellerende og fungerende i konkurranse.
Nå har ting endret seg på Okinawa også, og i dag deltar dem i konkurranser dem også men historien ligger fremdeles igjen. Det er ikke uvanlig at eldre mennesker på Okinawa tar opp karate trening, noe som er uvanlig i tradisjonell karate, da denne typen fort blir for tung og hard for eldre mennesker.
På Okinawa kan man si at karate er en del av deres kultur historie.
“Hvorfor” i stedet for “Hvordan”
I den tradisjonelle karate er det mest fokus på hvordan en teknikk eller en kombinasjon av teknikker skal utføres, og veldig lite hvorfor teknikken eller teknikkene er slik dem er. I Okinawa karate er det mer fokus på hvorfor man skal utføre teknikken slik den blir lært, og ikke så mye på hvordan, det kommer tross alt av seg selv, når man forstår hvorfor.
Vi kan si at det er tre grunnleggende årsaker til hvorfor det har blitt slik.
- Begrep og forståelse for mange av teknikkene forsvant da stilarten ble migrert til fastlands Japan. “Om du ikke vet hvorfor, er det mye lettere å lære bort hvordan”.
- Hensikten med tradisjonell Japansk karate er ikke lengre forenelig med Okinawa karate. Historisk sett ble tradisjonell Japansk karate tilpasset for å utvikle den spirituelle delen mye likt det man finner i andre grener som Akido, Judo og Kendo. Disse er alle tilpasset for å forme utøveren til et sinn igjennom “hvordan” teknikkene skal utføres. Hensikten med Okinawa karate har alltid vert primært selvforsvar, der “hvorfor” er det eneste som kan gi deg overtaket i en gitt situasjon.
- I Japan var det en langt dypere forståelse for kroppens motoriske egenskaper og veldig mange teknikker og bevegelser ble tilpasset etter dette etter innflytelse fra andre Japanske kampsport grener.
Som et lite eksempel i forskjellen mellom en tradisjonell Karate instruktør/Sensei kontra en som følger Okinawa metoden. Den tradisjonelle instruktøren vil gå i lange og dype detaljer om hvordan man må vrikke på hofta, ben posisjon, og flyten mellom bevegelsene. Men han eller hun vil særdeles sjeldent fortelle det hensikten eller hvorfor en Kata er slik den er. Det er her Bunkai kommer inn, forståelsen for hvorfor en Kata er slik den er, ikke bare hvordan den er.
Ikke “Osu” men “Hai”
I den tradisjonelle Japanske karaten sies veldig ofte “Osu” (uttales “oss”) når en utøver bekrefter hva Sensei har sagt. På Okinawa benytter de enkelt og greit “Hai”.
Nå kan man skriver artikkel opp og artikkel ned om de forskjellige ordene og teorier om hvorfor ting ble endret på. Men det får bli lektyre for en annen anledning.
I Japan er det en del “uskrevne regler” om ordet “Osu”, som for eksempel, man kan aldri si det til en person som er eldre enn seg selv, om personen ikke er av lavere rang enn deg selv, og er du kvinne kan du ikke si ordet i det hele tatt.
“Osu” radierer av en ekstremt sterk maskulinitet holdning av typen “let’s kick som ass”. Eller kort og godt, “jeg vinner, du taper”.
Chinkuchi i stedet for Kime.
I tradisjonell Japansk karate er konseptet “kime” veldig viktig. Ordet “kime” kommer fra ordet “kimeru” som oversatt betyr “å bestemme” eller “fast”. Kime forklares best med den brå stoppen og hold, man har på veldig mange teknikker i tradisjonell Japansk karate.
I Okinawa karate er Chinkuchi mer viktig å overføre all din energi inn i motstanderen din, som en sjokkbølge, og for å kunne oppnå dette må man være lett og eksplosiv i sine teknikker.
Noen er kanskje kjent med Bruce Lee sitt “one inch punch”. Dette er et ypperlig eksempel på chinkuchi i praksis. Full overførsel av kraft.
Tuidi
Tradisjonell Japansk karate har en lærdom at man skal holde god og lang avstand mens i Okinawa er det en kort av stand som gjelder, og det er her tuidi kommer inn i bildet. Tuidi er en Okinawisk metode ved å få inn låsegrep på motstander. Det er også inkluderende en del andre ting man ikke så ofte ser i tradisjonell Japansk karate som for eksempel, kast, vippe motstander ut av balanse, låse arm til motstander og slag mot nervepunkt. Dette er noe som svert sjeldent læres i den tradisjonelle Japanske karate.
Da den tradisjonelle Japanske karaten ble formet, var de influert av andre grener, blant annet Kendo, og konsepter som “maai” (angreps stilling med Katana/samurai sverd) ble trukket inn.
Når man studerer kata (til Shorin-Ryu) nærmere, ser man at bunkaien gir en langt mer forståelse for at man skal ha en kort avstand, kontra en lang avstand. Enkelte av kata’ene gir rett og slett ikke mening om man skulle holdt den tradisjonelle lange avstanden.
Individ fremfor mengde elever.
Okinawa karate har aldri vert ment for at en Sensei/instruktør skal kunne undervise mange på en gang. Det er rett og slett vanskelig å undervise når det blir for mange elever, mye på grunn av kompleksiteten i bevegelser. På Okinawa er det ikke uvanlig at en dojo ikke har plass til mer enn 10-15 personer.
I den tradisjonelle Karaten ble det lagt mye vekt på at dette var noe som skulle kunne undervises til store folkemengder om gangen. Typisk plan for dette var på universitet og militær. Det er dette sammen med turneringer som gjør at de stilarter som følger den tradisjonelle Japanske karate er mer utbredt og større enn de som følger Okinawa karate.
Det må rett og slett være enkelt for store masser å se hva som blir utført.
Denne artikkelen er inspirert og oversatt fra: Karate by Jesse med tillegg av Vennesla Karate Klubb.